13/06/2025
En epoke er over.
I dag besluttet vi å stenge dørene til Ask & Loke for godt. Det var en av de tøffeste avgjørelsene jeg har tatt så langt i livet. Men realiteten er realiteten, vi har ikke lengre livets rett og vi ser ikke muligheter for å komme oss gjennom denne kneiken. Med stor gjeld fra oppstarten og covid, samt long covid i likviditeten, klarte vi aldri helt å få hodet over vannet. Dette har vært en utrolig reise, men det har også vært utrolig tungt. Å jobbe så hardt for en drøm, være hjemme kanskje seks helger i året og ikke klare å få mer gjester og et sterkere kundegrunnlag ble nå rett og slett for mye. Alle tiltak vi gjorde opp gjennom årene med lunsj, enklere mat, burger og biff ble heller ingen suksess. Tanken er tom. Kontoen er tom.
Drømmen er for langt unna og «stayerevnen» er borte. Drømmer kommer og går. Noen realiserer man, mens andre blir tatt av tidevannet og svinner hen i sanden. Den følelsen jeg tar tak i nå, er de utrolige oppturene vi har opplevd. Det ble ikke i form av sterk økonomi. Med det ble en annen kapital: det at vi klarte å bli Drammens beste restaurant – synes i alle fall jeg. Og de utrolige opplevelsene dere gjester fikk ta del i. Vi var alltid progressive, nysgjerrige, disiplinerte og kreative. Kundene kom alltid først hos oss og vi gikk den ekstra milen for å øke kvaliteten og samtidig introdusere nye teknikker, råvarer og presentasjoner. Den kapitalen tar vi med oss. Det hardeste i dag er å informere våre dyktige, kloke, arbeidsomme og verdifulle kolleger.
Det er trist. Det gjør vondt i hjertet. Ungdommen og unge voksne har en arbeidsvilje jeg ikke har sett maken til. Jeg tror det er få restauranter i landet som har levert på vårt nivå med hovedsakelig lærlinger i matsalen og på kjøkkenet. Og jeg kommer til å savne dem inderlig. Det er bare å headhunte disse fantastiske menneskene. Uten dem var jeg ingenting, og jeg håper jeg har lært dem en ting eller to. Det jeg også sitter igjen med, er utallige flotte menneskemøter. Jeg og de ansatte har fått beundrere, respekt og til og med nye venner. Den varmen og rosen som dere ga oss og som også gjorde at vi kjempet oss gjennom mange tøffe perioder, kommer jeg aldri til å glemme.
Takk for besøket, men dessverre kan vi ikke ønske dere velkommen igjen.