05/12/2023
Ja, det er riktig som sittende direktør sier når han forsøker å vende fokus vekk fra kjernen i denne saken. Smakverket ligger bak med 200 000 – 300 000 og er per definisjon insolvent. For dere som ikke kjenner denne bransjen, er dette helt vanlig og ganske naturlig etter/i en pandemi med påfølgende strømkrise og inflasjon. Som de fleste vet, er ikke dette enormt mye penger i denne sammenheng og tilsvarer ca. 200 flasker av vinene som KODEs ledelse presset meg (min subjektive opplevelse) til å ta inn til et privat selskap (åpningen av McCarthy) på tross av mitt ønske om å sette gode viner til maten og gjøre det vi er gode på.
Dette innlegget blir nok i det lengste laget, men det er viktig for meg å dele litt av Smakverkets tidslinje iht. økonomi og investeringer for å dele grunnlaget for vår skuffelse over å bli faset ut av KODEs nåværende ledelse.
I 2008 fikk jeg kontrakten av daværende direktør Audun Eckhoff etter å ha presentert et konsept Bergen ikke hadde på dette tidspunktet og vi påtok oss oppdraget med å bygge lunsjkultur i museets bygning og skape en inkluderende atmosfære på dagtid (med trykk på dagtid). Dette var oppdraget og gjenspeilte seg i leieavtalen og forholdsvis lav månedsleie.
Det er viktig her å presisere at Smakverket gjorde alle investeringer (kaffemaskin, kjøkken, bord, stoler osv.) og ble åpnet med et lån i banken på 150.000 NOK. Vi hadde ingen egenkapital utover aksjekapitalen, kun vår lidenskap, arbeidskraft og tid.
I denne perioden vant vi priser og nominasjoner for beste kafé i forskjellige kanaler og opplevde en stødig økning i omsetning og besøk. Vi hadde dronningen på uoffisielt kafébesøk, gutta i karpe kom tilbake årlig under Gullruten, våre lokale skateboardhelter satte fra seg brettene ved bergensfruenes pelskåper og nikket høflig til hverandre vel viten om at de begge bestilte cowboy samtidig som gutta i Enslaved var innom for sin faste kyllingciabatta mens de plottet verdensherredømme. Ikke ulikt Støre og hans personlige assistent på bergensbesøk eller Girson & kompani. Andre konger (av beleilighet) sverget mer til Egg Benedict og våre kjære forfattere Grytten, Espedal m.fl. fant inspirasjon i vindusrekken mot lasaronene i parken.
Bergens beste kokker og kjøkkensjefer jobbet hos oss i perioder og dekket et ekstremt viktig behov for en arbeidsgruppe som oftest må jobbe på kveldstid, men som også har behov for å kunne utføre sitt virke på dagtid, spesielt i sammenheng med andre viktige hendelser og epoker i livet.
Vi hadde månedlige mat- og kulturkvelder (Matvrak) med Espen Horne på plater, en rekke talentfulle gjestekokker, en mengde disputasmiddager for UiB og leverte jevnlig fingermat og deilige bobler i vakker synergi med museet under åpninger og egne arrangementer.
Det ble derfor raskt behov for utvidelse av kjøkkenet og Smakverket fikk mulighet til å overta arealet på baksiden. Det ble avtalt en utbygging av kjøkken samt økning av serveringsarealet betalt av Smakverket over økt leie (ca. 10 000 kr økning per måneden) for å dekke kostnadene ved denne utbyggingen (vegger, fliser, el, rør osv.).
Smakverket økte sitt lån i banken og betalte alt av kjøkkenutstyr, inventar og interiør.
Dette utgjør en omtrentlig investering på ca. 1 000 000 NOK som Smakverket betalte ned i løpet av påfølgende år.
Det vi ikke var påpasselige med i denne perioden var å få spesifisert en nedbetalingsplan og leien ble dermed stående etter kjøkkenet var ferdig nedbetalt. Her har vi nok tapt ytterligere 500 000 – 1 000 000 NOK knyttet til økt leie over tid.
Dette punktet ble tatt opp i møte med sittende direktør i sitt første år, men oversett og det ble også formidlet til meg at vår felles historie og tidligere gode samarbeid var uviktig for vedkommende.
Dette gjenspeilte seg snart i et forsøk på å endre innholdet i vår gjeldende kontrakt ved vårt kontraktfestede punkt om fornyelse. Et forslag som skulle gi KODE frihet til å kaste oss ut med 3 måneders varsel. Her klarte vi å vise til gjeldende kontrakt og vi sikret vår drift for 5 nye år uten store endringer i kontraktens innhold. Men leien ble likevel stående.
Sannheten er at vårt leieforhold har vært preget av bygningens mangel på driftsstøtte da den er den eneste på stripen som ikke er kommunalt eid. Dette har ført til at vi selv har stått for oppgraderinger, malt lokalet jevnlig og forsøkt å skape trivelige omgivelser for våre gjeste uten kunne påkoste kaféen for mye.
Da forstår vel de fleste vår skuffelse når vi etter 15 års drift blir faset ut av det som oppleves som en personlig agenda fra sittende direktør, uten å få mulighet til å være med på en ombygging og etter alle disse årene med egne investeringer (inne i en institusjon!) ikke blir inkludert som en naturlig del av den videre historien.
Det er så mye mer å si, men dette får være en begynnelse.
Det er helt uforståelig for meg at museet som har et nedskrevet ansvar for å legge til rette for samarbeid med blant annet Griegakademiet og fremme matbyen Bergen ikke ønsker å ha med en publikumsfavoritt som har vist stødig drift og god utvikling, drevet av en med utdannelse fra nettopp Griegakademiet, med en fot i kunst- og kultur og den andre i restaurantdrift.
Hvordan kan dette være å forvalte et ansvar for en institusjon som skal jobbe for å senke terskelen for befolkningen i en forholdsvis liten, men stolt by?
Jeg forstår det bare ikke...
Olav
